Helgelandskysten – en av Europas vakreste veistrekninger?

Første gangen jeg kjørte Helgelandskysten med bobil var i 2015. Som rykende fersk bobilsjåfør var jeg på en tremåneders jomfrutur Norge rundt. Jeg skulle til Hommelstø i Velfjord for å besøke en gammel kompis fra Oslo som har bosatt seg der oppe i nord. Jeg var på vei nordover fra Høylandet i Trøndelag mot Brønnøysund da Helgeland brått og uventet røsket tak i meg og bergtok meg til de grader. I regnvær!

Joda, jeg hadde googlet litt på forhånd, og var forberedt på at jeg ville se noe sånt som; «fjell som stiger rett opp av havet i former og fasonger du aldri har sett før. Fjell formet som en hatt med hull tvers igjennom. Fjell med ansiktstrekk og fjell med utrolig panoramautsikt til tinder og hav», som det så treffende var å lese på visithelgeland​.com.

Denne veistrekningen, som strekker seg fra Nord-Trøndelag i sør til Salten i nord, byr på rundt 12 000 øyer, og dette fantastiske øyriket har selvfølgelig havnet på UNESCO’s verdensarvliste. Her er det flust med hvite strender, lune viker, vakre holmer og fjorder, åpent storhav, store uberørte landområder og bratte fjellvegger som strekker seg rett opp fra havet. 

Det ble et par døgn i Velfjord, før min gode venn og hans fru tok meg med til Torghatten. Og nærmest barbeint i utslitte sandaler kom jeg meg opp til det legendariske hullet, fikk tatt mine bilder, og kom meg ned fjellskrenten igjen med nesten like hele sandalføtter. En anbefaling til deg som har tilsvarende klatreplaner: Ta på deg skikkelige sko.

Etter en god ha-det-klem med mine venner satte jeg bobilsnuta innover i landet for å få med meg en kunstfestival i Mosjøen, før jeg styrte bobilen ut igjen til kystriksveien. 

Turen nordover ble en følsom reise med tårer i øyekroken og konstant ståpels, og jeg nøt hver kilometer langs havet mot Bodø.

I 2018 ble det igjen en tur langs denne vidunderlige kysten. Etter tre magisk dager i Lofoten var Pia og jeg klare for Helgeland. Det ble ferge fra Moskenes til Bodø, og målet var krystallklart. Pia ville også gjerne oppleve Sandnessjøen, De syv søstre og Torghatten. Klart det, Pia.

Det var godt å være tilbake, og denne gangen gikk turen fra nord til sør. Været var grått og skiftende i starten av turen, og det første vi passerte var Saltstraumen, tidevannsstrømmen som regnes som en av verdens sterkeste. Saltstraumen er faktisk en av Nordlands mest besøkte turistattraksjoner.

Da vi svingte over den vakre brua ned mot Sandnessjøen lå fjellene godt pakket inn av tunge skyer. De syv søstre hadde lue på seg. Så vi bestemte oss for å kjøre rett til Sandnessjøen Camping, og heller se mer dagen etter. Det var nemlig meldt go’vær.

Da vi våknet til nærmest skyfri himmel bestemte vi oss for å ta en snartur innom byen for å innta dagens softis, før vi passerte den legendariske fjellrekka i sneglefart. Disse særegne fjellene skal visstnok ha fått sitt navn av Petter Dass, etter et gammelt sagn. 

Og spennende sagn og trolldom skulle det bli mer av nedover langs kysten. Neste mål for dagen var nemlig Torghatten. Men først noen mil med vakker Helgelandsnatur, både til lands og vanns.

Så var vi klare for Torghatten. Vi stoppet i Brønnøysund og kjøpte med oss litt middagsmat. Tanken var å lage i stand noe snadder i bobilen litt utpå kvelden. Men det ble med tanken, gitt.

Les mer om Helgelandskysten her på nettsidene til Nasjonale turistveier.

Ved roten av fjellet Torghatten ligger Torghatten Camping & Strandrestaurant, en intim campingplass med egen idyllisk sandstrand. 

Her har familien Hatten demmet opp og skapt et lite badevann for de minste, med deilig sandstrand for både små og voksne nakne føtter. Og ikke nok med det. I den flotte restauranten bød Kamilla Hatten på en smaksoverraskelse vi sent vil glemme.

Så da la vi like greit fra oss planene om å klatre opp til hullet og idéen om å lage middag i bobilen. Vi sa rett og slett «ja takk», og bestilte bord til klokka halv åtte på kvelden. Og for en opplevelse det ble! Dette var vi ikke forberedt på. Et minne for livet. Vi tar av oss hatten for familien Hatten!

Per Kåre Hatten kunne fortelle at Kamilla er niende generasjon som driver her på Torghatten, og dette konseptet har de hatt her på campingplassen de siste årene. 

Så var vi klare for å reise videre mot Namsos. Det var neimen ikke lett å forlate Helgelandskysten. Det var så mye mer vi gjerne skulle fått med oss. Som for eksempel Rødøyløva, et landemerke og fjell som ser ut som en liggende løve. Eller Dønnamannen, fjelltoppen som ligner på en mann som ligger på rygg. 

Men neste gang, kjære Helgeland.